IDEALENE

Når livet blåser de mest råtne ting i trynet på en
på en slik måte at en tror en skal fullstendig rotvelte
er det en opplever at ens røtter er grundig forankret
dypt i sitt rotfeste selv om marken er skrinn og karrig.

Hurtigvoksende stammer i rundt en har rotveltet
- de som fikk en altfor lett start opp fra grunnen.
De tålte ikke stormen som grep tak i den flotte krona.
Ligger veltet sidelengs og har mistet sitt rotfeste.

Disse flottvoksende, bildeskjønne og idealvakre
som brisket seg i brisen og fikk de med flenger i barken
til fullstendig å komme i skyggen av glansbildene
som hadde fått altfor lite rotsystem for realiteten.

En liten bris kan de fleste greit komme seg vakkert igjennom.
Men når flommen av tårer har gravd ut mye av rotsystemet
og stormen flenget både greiner og delt toppen i to eller tre
er det de med røttene godt grepet i alle retninger som står.

Oppreis står de – selv om de har ligget langflat i orkanene.
Stolte, krokvokste og med usymmetrisk utseende – men oppreist.
Med sår i barken og manglende topp – som adelsmerker -
da er det en fatter at idealene er de som holder seg oppreist.

Hva skal en med en vakker, høyreist og forvokst stamme
når en ikke tåler det som er livets harde og barske virkelighet?
Når skal vi komme dithen at sår i barken og skadde greiner
er et adelstegn en med stolthet kan bære i sin ufullstendighet?

(Takk for inspirasjonen Aase Kristin!)

KARisma 21.05.2021

Kommentarer

24.05.2021 17:20

Kristin Jacobsen

Det gikk rett i hjertet. ❤

01.06.2021 14:14

Kjell-Arild

Så godt da gamle venn! :D