Farvel

En skriver sjelden fordi man må
Stort sett er det fordi noe må ut
Oftest når jeg noen linjer starter på
sitter jeg sjelden og dingler på livets nut
Som oftest er det i min egen lille verden
En liten lukket plett som få andre ser
Oftest er jeg alene på den ferden
Fordi jeg da sjelden krever noe mer

Av og til blir en utrolig ensom
Bare utrolig tungsinnet, lei og trist
Savner ett annet menneske som varsomt
Kunne stryke over ens hånd til sist
I dybden på min sjel kommer nok få
De fleste som kom dit bare tok og gikk
Snudde ryggen til og tok til å gå
Det å gi var så vanskeligere enn det de fikk

Da jeg var liten gutt kom en mann inn
Forsiktig og vart - han bare var der
Tinte sakte opp et frossent guttesinn
Krevde ingen stor plass - en slik en knapt ser
Men det oste av trygghet, respekt og omtanke
Ingen kjefting, slag eller hånende ord
Men ros og oppmuntring fikk ofte vanke
i diskusjoner om alt mellom himmel og jord

Du krevde ingen plass - men tok den likevel
Du forventet lite - men ga mer enn du visste
Som voksen satt vi der mang en kveld
Kontakten var nok der helt til det siste
Husker mang en episode her jeg sitter
Mange av de er forbeholdt oss og bare våre
godt forvart bak tillitens usynlige gitter
Istedenfor kommer en vemodig sørgetåre

Du hadde mange sider som ingen visste
Ett levende leksikon av kunnskap og visdom
Plystrevirtuos, musiker - humorist til det siste
Hos deg kunne mange hente mye livsvisdom
Selv om du på dine siste år og dager
virket fjern og borte for de aller fleste
med alle dine sorger og store plager
- så fikk du med deg det aller meste

Du var en ordkunstens mann av rang
Kunne mose fjell med en tungepiruett
En sarkasmens mester - brukte ord som tang
Men du kunne løsne knuter like lekende lett
Dog en gang så jeg tårer renne på ditt kinn
Da jeg betrodde deg at det var du som var
mennesket som hadde formet mest mitt sinn
Takker ærbødig for følget. Hvil i fred svoger Einar

 

2 august 2017